Eks.: Veiledning

Det første fellesemne vi arbeider med er veiledning i helsefag. Som plattform bruker vi Open edX som er basert på åpen kildekode og ePub-formatet for mer boklig innhold. Begge støtter universell utforming. Arbeidet gjør seg nytte av eksisterende digitale læringsressurser i samspill med andre vitenskilder, og tilpasser disse til prosjektets formål.

Det gjeldet bl.a.

  • Erichsen, Torunn og Kari Høium: Epilepsi og helseveiledning.
  • Hansen, Sylvia: Helhetlig sykepleie – profesjonen og mennesket.
  • Høivik, Helge (red.): PISA
  • Moen Johannesen, Grethe (red.): Startpakke i akademisk skriving.
  • Reitan, Anita: Strålevern.
  • Vikestad, Kari (red.): Anatomi, fysiologi og biokjemi.
  • Vikestad, Kari: Masteremne i CT (computertomografi).
  • Wøhlk Gundersen, Malene (red.): Kunnskapsbasert praksisveiledning.

I arbeidet brukes dette materialet i tråd med fleksibel (lean) metodikk med vekt på tette tilbakemeldingsløkker og hyppige revisjoner innad i prosjektet. Denne metodikken dokumenteres for å lette skalering.

Tilnærmingen er utfordrende og interessant når det er flere partnere som samarbeider. Vi vil bruke den felles teknologiske plattformen for å utvikle en nettverksorientert modell for forbedring av tekster, utdanningsdesign og det teknologiske rammeverket. Driveren for dette er de behov vi avdekker knyttet til studentaktivitet og ressursdeling i gjennomføringen av tre ulike typer utdanningsstrukturer:

  • ren MOOC (uten sanntids samlinger),
  • samlingsorientert MOOC (inntil 1/5 – 1/3 av studentenes arbeidstid foregår i sanntids samhandling.)
  • blandingsmodus (1/3 – 2/3 av studentenes arbeidstid er knyttet til sannntids samhandling.)

Det skal være enkelt å få oversikt over hva kursene inneholder og det skal være enkle felles rutiner for registrering, innrullering i kurs og pålogging. Det skal samtidig være enkelt å følge studentenes arbeid og utvikle fagdidaktiske intervensjoner som følge av det.

Dokumentasjon av arbeidet og tilhørende opplæringsmateriale skal foreligge i PDF-format og særegen MOOC på Open edX-plattformen.

En betydelig driver i dette er partnernes felles interesse av standardisering uten fare for teknologisk innelåsning (lock-in). Vi ser her for oss et raskt økende behov for gode digitale læringsressurser som i utgangspunkt er sosialt og kulturelt “merket” for deling. Dette gjelder både eksplisitt samarbeid, utvikling av komplementaritet og også konkurranse som kommer brukerne til gode.

PISA-modellen

Vi bruker en velprøvd modell der vi ser på veiledning som strukturert studentaktiv samhandling. Helheten bak dette er PISA-modellen. Den har vært prøvd ut med  flere hundre studenter 2016-18.

Modellen er en sammenstilling av tanken om omvendt klasserom der vi legger vekt på arbeidet med tekstlige elementer som lesning og forelesning (dokumentperspektivet, presentasjon), på selvtesting gjennom digitalt støttet interaktivitet og på læringsanalyse. Det legges spesielt stor vekt på pedagogisk organisert samhandling (“POS-er”) der lærer og studenter møtes i sanntid lokalt eller på nett. Disse møtene eller samhandlingen består av mange, kortere og veldefinerte aktiviteter.

I dette prosjektet fokuserer vi altså på slike aktiviteter knyttet til veiledning.

Modellen har fått navn etter de fire komponentene Presentasjon, Interaksjon, Samhandling og Analyse.

Den bygger på et sentralt prinsipp: Det er ikke formalia eller modellnivået for læring som først og fremst gir god læring. Det er lærernes og studentenes engasjerte og kvalifiserte bidrag vi er ute etter.

Videopresentasjon: PISA-modellen

Om hvert ledd P, I, S og A

PISA-modellen baserer seg på at kunnskapsleverandørene som utdanningsinstitusjoner, forlag og andre mediebedrifter publiserer digitale læreverk eller komponenter (læringsobjekter) til slike.

Ved OsloMet skjer dette i tråd med Open Access (Creative-Commons-lisens Navngivelse+Ikke-kommersiell+Dele-på-like-vilkår) slik vi har lagt til grunn i Bokskapet.

Dette må skje i samspill med markedsaktører som forlagene, avishus og andre medieprodusenter.

Modellen skiller mellom fire ledd som står i et indre og gjensidig avhengig forhold til hverandre. De tillegges samme vekt og skal bidra til å etablere en nærmeste intervensjonssone, dvs. der studentene ksn lykkes når de arbeider på denne måten, men vil ha problemer om de skulle lære dette på egen hånd:

  • Presentasjon (P) er korte videoer, tekst, stillbilder, PDF-filer, lydopptak osv som kan erstatte eller supplere forelesninger.
  • Pedagogisk Programmert Interaksjon (I) er online quizzer, læringsstier, faglige spill, simuleringer o.l. som studentene løser på datamaskin alene eller i grupper. Her vil man etterhvert finne ulike former for adaptive mekanismer og digital samhandling basert på kunstig intelligens. Vi er ikke der i dag og baserer oss her på manuelt programmert digital interaksjon.
  • Pedagogisk Organisert Samhandling og sosialt samvær (S) er gruppearbeid, øvelser under veiledning, framføringer, ekskursjoner, sanntids diskusjoner, studentdrevet produksjon, publisering og samskriving (f.eks. diskusjonsforum,  egne bidrag til blogg/wiki, digital fortelling, ebok), felles utviklings- og forsknings-aktiviteter osv. Studenter ha forberedt seg i det digitale læreverket (P og I) for å få adgang/tilgang . Dette kontrolleres og S er altså ikke åpent for alle.
  • Analyse er en tverrgående dimensjon der vi spør; Hva skjer egentlig når studentene jobber online og offline? Hvordan kan vi lage bedre rammer og intervensjoner, – tekster, oppgaver, videoer og opplegg generelt? Hvordan kan studentene lære bedre? Analysearbeidet ledes av redaktør(er)/forfatter(e) og gjerne også andre undervisere og bidragsytere i samråd med dem. Dette er en reflekterende praksis som betyr at den som analyserer arbeidet og dets resultater også er den som står ansvarlig for forbedringene i neste omgang. Betraktende og ikke-deltakende forskning kan være godt supplement og korrektiv.

I PISA-modellen står S-en for pedagogisk organisert samarbeid, men en kan jo godt bruke andre termer som samspill, samvær og seminar. Disse øktene skjer ofte ansikt-til-ansikt på ett sted. Men de kan også organiseres distribuert og på distanse. Det er det siste vi fokuserer på i dette prosjektet.

I PISA-modellen består S-en av et fleksibelt sett av såkalt pedagogisk organiserte samhandlinger, – POS-er. Disse skal i utgangspunktet være godt forberedt av lærer/kursansvarlig slik at de har et ferdig oppsett før samlingen begynner.

Men det må utvises skjønn fordi deltakerne kan ha andre behov enn man har sett for seg og det kan oppstå nye situasjoner. Vi kalker dette for mikro-revisjoner. Det har f.eks. vist seg at mange studenter ønsker kortere oversiktspresentasjoner der og da. Det hender ikke så sjelden at flere studentgrupper eller enkeltstudenter støter på likelydende problemstillinger. Da kan det være nyttig å løfte dette opp til plenumsbehandling der lærer holder mini-forelesning eller på andre måter leder alle gjennom et felles arbeid.

I SAVE-prosjektet er POS-ene orientert rundt slike veiledningssituasjoner, selv om dette ikke utelykker andre typer oppgaver som også forbereder veiledning.

Dette kan vi se i et mer teoretisk samhandlingsperspektiv som kan beskrives med termene serialisering, kollaborasjon og kooperasjon.

Serialisering, kollaborasjon og kooperasjon

Selv om termene kollaborasjon og kooperasjon ofte brukes om hverandre, har de også ulike presiseringer. For å klargjøre denne forskjellen innfører vi et hjelpebegrep om serialisering.

Øverst: Serialiserte arbeidsoppgaver (GANNT). Nederst: Nettverk/verkstedorganisert samarbeid

Vi kan serialisere en arbeidsprosess når den kan deles opp i ulike trinn og og lenkes til hverandre som noder i en rettet graf. Se nodene i blått øverst i illustrasjonen.

I kollaborasjon utføres arbeidet av flere deltakere samtidig. Verdien de skaper gjennom arbeidet, som f.eks. at de sammen bedre forstår et problem, er avhengig av at de gjør det sammen i sanntid. Da kan ikke oppgavene serialiseres. Gevinsten fra den felles aktiviteten blir i så fall borte.

I kooperasjon kan arbeidet serialiseres. Oppgavene kan deles opp og fordeles mellom deltakerne. I noen tilfelle kan noen oppgaver også gjøres uavhengig av andre i parallell.

Organisert gruppearbeid

Når flere studenter er samlet på ett sted kan vi god legge opp til kollaborative arbeidsoppgaver og veiledning knyttet til dem. Dette er erfaringsmessig mer problematisk når det skjer over distanse mellom lærer og studenter eller studentene seg i mellom. Det finnes digitale verktøy for å håndtere dette, men det er vår erfaring at det forutsetter at man er minst to lærere/operatører, – en som håndterer kommunikasjonsteknikkene og en som fokuserer på faglig formidling og veiledning. Ofte kommer de teknologiske utfordringene i veien.

Man griper da gjerne til former for serialisering, f.eks. at lærer forklarer eller demonstrerer via nettet. Det blir så satt av tid der studentene alene eller i mindre grupper løser problemer der de forbereder svar eller innsending. Så samles man igjen til plenar hvor lærer må ordne bidrag med relativt sterk grad av styring. Igjen serialiseres altså arbeidet.

I SAVE-prosjektet vil vi bruke begge tilnærminger, men legge vekt på nytten av planlagt serialisering. Vi vil også arbeide eksplisitt med sanntids kollaborasjon innad i mindre studentgrupper på samme sted eller på distanse. Her vil vi som hovedform la studentene organisere sine egne samarbeidsgrupper med de verktøy de måtte være fortrolige med som f.eks. Google Hangouts, Facetime, Skype o.l.

Tilbakemelding (veiledning) fra lærer vil da også som regel ha en serialisert karakter og inngå i strukturerte aksjon-respons-systemer.